Kjære blogg. Nå har det gått så alt for lang tid siden siste innlegg, men tiden flyr! Vi har avsluttet praksis og forlatt Bluefields. Men først litt oppdattering fra de siste ukene i praksis. Vi har vært innom tre helsesenter, pediatri, fødsel, barsel, prematur- og kirurgisk avdeling. Fikk også sneket oss med på endel keisersnitt og noen andre operasjoner. For min (Heidi's) del var nok dagene på føden den største opplevelsen, med mange inntrykk å reflektere over. Totalt syv vanlige fødsler og fire keisersnitt fikk jeg med meg. Fantastisk å få være tilstede når et nytt menneske ser verden for første gang, men også mye tøft å være vitne til. Å føde her nede er ganske annerledes enn hvordan jeg har inntrykk av at det er hjemme i Norge.
Mange pasienter på liten plass, stor toleranse, få sykepleiere og en veldig annerledes måte å arbeide på enn hva vi er vant med hjemme i Norge. Vi sitter igjen med mange inntrykk og erfaringer som vi tar med oss videre i praksis og som ferdig utdannede sykepleiere om et halvt år. En super opplevelse.
Det var rart å ta farvel med Bluefields og alle kjente der, men også godt å reise videre. Tina satte kursen hjem mot Norge. Gina, Hedvig og Mari gjorde seg klare for å oppleve Costa Rica og Cuba. Mens vi to skal bruke to uker på å oppleve andre sider av Nicaragua, enn den karibiske. Første stopp er León. En utrolig fin og trivelig by litt nord for hovedstaden. Flotte kirker og katedraler, små fargerike hus, koselige barer og restauranter med fantastisk mat og fullt av turister. Kultursjokk etter syv uker i Bluefields! Etter tre dager her, drar vi i morgen videre til San Juan del Sur, en strandby nesten på grensa til Costa Rica. Der ska vi nyte sol, sjø og deilig mat og drikke. Siste stopp før hjemreise blir Granada. 1. desember setter vi oss på flyet og gjør oss klar for norsk vinter og adventstid. Gleder oss til å se alle der hjemme igjen!
Abrazos de Nica! (Se bilder på facebook)
mandag 21. november 2011
søndag 23. oktober 2011
onsdag 19. oktober 2011
Du vet du har valgt riktig praksisplass, når du tilbringer helga på ei øde øy i Karibien.
Hei igjen!
Vi er nå godt i gang med andre praksisuke. Silje har hatt en runde med kraftig turistdiaré; oppkast, diaré og voldsomme magesmerter. Heidi våknet klokka tre om natta av spylyder. Da fant hun Silje sittende på do med ei bøtte i fanget og hodelykt i panna. Ikke greit når det kommer begge veier samtidig. Heldigvis varte det "bare" et døgn.
Denne uken har jeg (Heidi) praksis på et helsesenter. Forholdene her er så annerledes enn i Norge, at det er umulig å forklare. Noe av det vi reagerer mest på, er den totale mangelen på pasientskjerming og taushetsplikt. Da det er så mange folk på liten plass, hører man alt om alle. På helsesenteret er noen av oppgavene spedbarnskontroll, vaksinering, gynekologisk undersøkelse og prevensjonsveiledning (som kalles familieplanlegging her). Jeg har vært mye sammen med lokale sykepleierstudenter på helsesenteret. De er veldig flinke og får mye ansvar. Allerede første studieår setter de intramuskulære vaksiner på spedbarn og har ofte hele ansvaret for pasienten de tar imot. Her nede får man ikke tildelt egen veileder, som vi gjør i Norge. Tredjeårsstudentene lærer opp de som går første år. Tror ikke vi skal klage over å være gratis arbeidskraft i Norge, nei. Jeg har fått prøve meg på gynekologisk undersøkelse, kontroll og vaksinasjon av spedbarn, HIV-test m.m. Får også god mengdetrening i intramuskulær injeksjon, noe jeg har gjort lite av i tidligere praksiser.
Her nede er det, som nevnt tidligere, veldig mange unge gravide. I går tok vi i mot ei høygravid jente på 12 år! Hun var jo bare et barn selv, stakkar. Jeg synes slike situasjoner er litt vanskelig å forholde seg til, da disse små jentene gjør stort inntrykk, og hele situasjonen kjennes helt feil. På helsesenteret foregår det meste på et lite rom, hvor det befinner seg opp i mot 16 pasienter og helsearbeidere samtidig. Litt kaos til tider. Og veldig mye papirarbeid! Alt skrives for hånd, og det samme skal ofte dokumenteres fem plasser. Sykepleierne bruker veldig mye tid på dette. I tillegg bruker vi mye tid på å brette gasbind sammen til små firkanter, pakke de inn i papir og skrive dato på (noe jeg ikke har skjønt hvorfor de gjør, det er jo ikke sterilt), og rulle bommul sammen til små dotter. Slike ting som kommer ferdig pakket og klart i Norge. Det er mye å undre seg over her nede, men samtidig veldig mye å lære. Sykepleierne og studentene gjør en god jobb, til tross for lite ressurser.
Så litt om helgas utflukt til Pearl Lagoon og Pearl Keys (se bilder på facebook). Fredag tok vi panga en liten time nordover, opp til en liten landsby som heter Pearl Lagoon. En flott tur gjennom jungelen. Pearl Lagoon er en kreolsk landby hvor denne kulturen er godt bevart. Avslappet stemning og reggaemusikk hvor enn du går. Etter et nydelig hummermåltid (til 50 kr) satte vi kursen ut mot Pearl Keys, en gruppe små, øde øyer ute i det karibiske hav. Turen med overnatting ble arrangert av en vi møtte på i Pearl Lagoon. På vår egen lille øy sto tiden stille, med hengekøyer mellom palmene, deilig sjømat, hvit sand og blått hav på alle kanter. Den eneste bekymringen var kokosnøttene som dinglet faretruende høyt der oppe. Silje hadde en nær-døden opplevelse da ei nøtt smalt i bakken rett foran henne.
Ellers rekker vi ikke så mye mer enn praksis på ukedagene. Varmen, språkutfordringene og alle de nye inntrykkene tar på, og alle er vi rimelig slitne etter en dag i praksis. Vi har begynt med spanskundervisning en dag i uka, av en lærer fra universitetet. Søndag var vi på gudstjeneste i en av de mange kirkene i byen, hvor spansklæreren vår er pastor. En kreolsk menighet med mange flotte mennesker. Flere hadde fått med seg at det var tre fremmede tilstede, og midt i gudstjenesten ble vi bedt om å reise oss og presentere oss selv, til applaus fra menigheten. Stas! Mange her nede er imøtekommende og nysgjerrige på hvem vi er og hva vi gjør her.
Dette var alt jeg hadde på hjertet for denne gang.
Buenas noches de Bluefields!
Vi er nå godt i gang med andre praksisuke. Silje har hatt en runde med kraftig turistdiaré; oppkast, diaré og voldsomme magesmerter. Heidi våknet klokka tre om natta av spylyder. Da fant hun Silje sittende på do med ei bøtte i fanget og hodelykt i panna. Ikke greit når det kommer begge veier samtidig. Heldigvis varte det "bare" et døgn.
Denne uken har jeg (Heidi) praksis på et helsesenter. Forholdene her er så annerledes enn i Norge, at det er umulig å forklare. Noe av det vi reagerer mest på, er den totale mangelen på pasientskjerming og taushetsplikt. Da det er så mange folk på liten plass, hører man alt om alle. På helsesenteret er noen av oppgavene spedbarnskontroll, vaksinering, gynekologisk undersøkelse og prevensjonsveiledning (som kalles familieplanlegging her). Jeg har vært mye sammen med lokale sykepleierstudenter på helsesenteret. De er veldig flinke og får mye ansvar. Allerede første studieår setter de intramuskulære vaksiner på spedbarn og har ofte hele ansvaret for pasienten de tar imot. Her nede får man ikke tildelt egen veileder, som vi gjør i Norge. Tredjeårsstudentene lærer opp de som går første år. Tror ikke vi skal klage over å være gratis arbeidskraft i Norge, nei. Jeg har fått prøve meg på gynekologisk undersøkelse, kontroll og vaksinasjon av spedbarn, HIV-test m.m. Får også god mengdetrening i intramuskulær injeksjon, noe jeg har gjort lite av i tidligere praksiser.
Her nede er det, som nevnt tidligere, veldig mange unge gravide. I går tok vi i mot ei høygravid jente på 12 år! Hun var jo bare et barn selv, stakkar. Jeg synes slike situasjoner er litt vanskelig å forholde seg til, da disse små jentene gjør stort inntrykk, og hele situasjonen kjennes helt feil. På helsesenteret foregår det meste på et lite rom, hvor det befinner seg opp i mot 16 pasienter og helsearbeidere samtidig. Litt kaos til tider. Og veldig mye papirarbeid! Alt skrives for hånd, og det samme skal ofte dokumenteres fem plasser. Sykepleierne bruker veldig mye tid på dette. I tillegg bruker vi mye tid på å brette gasbind sammen til små firkanter, pakke de inn i papir og skrive dato på (noe jeg ikke har skjønt hvorfor de gjør, det er jo ikke sterilt), og rulle bommul sammen til små dotter. Slike ting som kommer ferdig pakket og klart i Norge. Det er mye å undre seg over her nede, men samtidig veldig mye å lære. Sykepleierne og studentene gjør en god jobb, til tross for lite ressurser.
Lokale sykepleierstudenter
Prevensjonsplakat
Så litt om helgas utflukt til Pearl Lagoon og Pearl Keys (se bilder på facebook). Fredag tok vi panga en liten time nordover, opp til en liten landsby som heter Pearl Lagoon. En flott tur gjennom jungelen. Pearl Lagoon er en kreolsk landby hvor denne kulturen er godt bevart. Avslappet stemning og reggaemusikk hvor enn du går. Etter et nydelig hummermåltid (til 50 kr) satte vi kursen ut mot Pearl Keys, en gruppe små, øde øyer ute i det karibiske hav. Turen med overnatting ble arrangert av en vi møtte på i Pearl Lagoon. På vår egen lille øy sto tiden stille, med hengekøyer mellom palmene, deilig sjømat, hvit sand og blått hav på alle kanter. Den eneste bekymringen var kokosnøttene som dinglet faretruende høyt der oppe. Silje hadde en nær-døden opplevelse da ei nøtt smalt i bakken rett foran henne.
Ellers rekker vi ikke så mye mer enn praksis på ukedagene. Varmen, språkutfordringene og alle de nye inntrykkene tar på, og alle er vi rimelig slitne etter en dag i praksis. Vi har begynt med spanskundervisning en dag i uka, av en lærer fra universitetet. Søndag var vi på gudstjeneste i en av de mange kirkene i byen, hvor spansklæreren vår er pastor. En kreolsk menighet med mange flotte mennesker. Flere hadde fått med seg at det var tre fremmede tilstede, og midt i gudstjenesten ble vi bedt om å reise oss og presentere oss selv, til applaus fra menigheten. Stas! Mange her nede er imøtekommende og nysgjerrige på hvem vi er og hva vi gjør her.
Dette var alt jeg hadde på hjertet for denne gang.
Buenas noches de Bluefields!
onsdag 12. oktober 2011
mandag 10. oktober 2011
Du vet du er i Karibien, når vannet i havet er varmere enn i dusjen.
Heisann! Ny oppdatering fra Bluefields. I dag har vi hatt praksisstart. Heidi har tilbrakt dagen på CAPS, en slags psykiatrisk institusjon hvor folk med ulike psykiske problemer kan komme og tilbringe dagen eller snakke med helsepersonell. De tar imot en del damer som lever sammen med voldelige menn. Institusjonen samarbeider også med barne- og ungdomsskolene i byen, et prosjekt for å forebygge rusmisbruk blant unge. Alkohol- og rusmisbruk er et stort problem i Bluefields. Interessant å observere, og vi ble tatt veldig godt i mot. Alle forteller gjerne om hva arbeidet deres går ut på.
Silje har hatt første praksisdag på Casa Materna (mødrehjem). Dit kommer gravide fra landsbyer rundt Bluefields noen dager eller uker før de skal føde, avhengig av situasjonen. Noen bor der også noen dager etter fødselen, hvis de har lang vei hjem. Mange av de som kommer til mødrehjemmet er svært fattige. De får mat og blir fulgt opp av sykepleierne som jobber der. Endel av de gravide som kommer til mødrehjemmet, er unge jenter ned i 13 års alderen. Silje møtte også ei dame på 38 år som skulle føde sitt 14. barn. Ikke alle ønsker å bruke prevensjon, men mener at gud skal styre hvor mange barn de får. Mødrehjemmet ligger rett ved sykehuset, og når fødselen er i gang blir de overført til fødeavdelingen. Silje har i dag fått prøve dopler for å lytte på fosterlyden, lært hvordan man kjenner på magen for å finne ut fosterets leie, delt ut jerntabletter og diverse andre observasjoner. Ikke minst har hun dullet med se bittesmå, hårete nurkene.
Ellers er dagene varme, med kraftige regnbyger en gang eller to om dagen. Maten er overraskende bra. Mye er frittert, men det finnes også deilig, fersk sjømat. Gallo pinto (ris og bønner frest i stekepanna) er hovedtilbehør sammen med frittert banan.
Så en liten oppdatering fra helgen. Fredag kveld fikk vi endelig testet utelivet. Fire gringas fikk mye oppmerksomhet da vi entret et av byens diskotek. Særlig på dansegulvet, da vi skiller oss ganske mye fra de lokale jentenes rumpevrikk. Selv om våre rytmer ikke er like heftige som deres, står beilerne i kø for å danse med oss. Machokulturen står sterkt her. Har du først danset med en fyr, blir du ikke kvitt han så lett. Alle skal passe på deg og gjerne spandere drikke.
Lørdag morgen var det strålende sol og klart for strandtur. Etter å ha ålet oss gjennom det lokale fiskemarkedet, fant vi pangahavnen (panga = motorbåt i tre). Bluefields ligger inni ei bukt, med bademuligheter en båttur unna. Pangaturen ut til stranda var nydelig. Vi suste forbi små tropiske øyer og rekefiskere ut til ei fantastisk strand, som vi hadde nesten helt for oss selv. Med karibisk musikk i bakgrunnen fra den lokale baren, sand mellom tærne og badevann varmere enn i dusjen, ble dagen perfekt. Deilig å få en pause fra de skitne gatene inne i byen. Lørdag kveld var det på med partytrusa igjen, klare for å føle reggaerytmene på byens hotteste reggaested. Four brothers, et shabby treskur med minimal belysning og en bar borti hjørnet. Skikkelig reggeastil, med flotte mørke menn og fyldige kvinner. Jentene fra Norge var først på dansegulvet og ble vel værende der store deler av natta. Kanskje like greit at belysningen var fraværende. Kulturforskjellene er enorme, men jeg tror jeg snakker på vegne av alle seks når jeg sier at vi digger det! Silje sikra seg den lekreste rastafarien i treskuret, og kvelden ble avslutta med minikonsert hjemme hos ham av han og kameraten. Denne gangen må hot gå til Silje, mens Heidi får nøye seg med tott ;) Søndag formiddag fikk vi med oss baseballkamp på stadion, den mest populære sporten her i Nicaragua. Mye liv og røre til dundrende reggaetonmusikk.
Det var det for denne gang. Skal prøve å få lagt ut noen bilder i morra.
Hasta luego!
Silje har hatt første praksisdag på Casa Materna (mødrehjem). Dit kommer gravide fra landsbyer rundt Bluefields noen dager eller uker før de skal føde, avhengig av situasjonen. Noen bor der også noen dager etter fødselen, hvis de har lang vei hjem. Mange av de som kommer til mødrehjemmet er svært fattige. De får mat og blir fulgt opp av sykepleierne som jobber der. Endel av de gravide som kommer til mødrehjemmet, er unge jenter ned i 13 års alderen. Silje møtte også ei dame på 38 år som skulle føde sitt 14. barn. Ikke alle ønsker å bruke prevensjon, men mener at gud skal styre hvor mange barn de får. Mødrehjemmet ligger rett ved sykehuset, og når fødselen er i gang blir de overført til fødeavdelingen. Silje har i dag fått prøve dopler for å lytte på fosterlyden, lært hvordan man kjenner på magen for å finne ut fosterets leie, delt ut jerntabletter og diverse andre observasjoner. Ikke minst har hun dullet med se bittesmå, hårete nurkene.
Ellers er dagene varme, med kraftige regnbyger en gang eller to om dagen. Maten er overraskende bra. Mye er frittert, men det finnes også deilig, fersk sjømat. Gallo pinto (ris og bønner frest i stekepanna) er hovedtilbehør sammen med frittert banan.
Så en liten oppdatering fra helgen. Fredag kveld fikk vi endelig testet utelivet. Fire gringas fikk mye oppmerksomhet da vi entret et av byens diskotek. Særlig på dansegulvet, da vi skiller oss ganske mye fra de lokale jentenes rumpevrikk. Selv om våre rytmer ikke er like heftige som deres, står beilerne i kø for å danse med oss. Machokulturen står sterkt her. Har du først danset med en fyr, blir du ikke kvitt han så lett. Alle skal passe på deg og gjerne spandere drikke.
Lørdag morgen var det strålende sol og klart for strandtur. Etter å ha ålet oss gjennom det lokale fiskemarkedet, fant vi pangahavnen (panga = motorbåt i tre). Bluefields ligger inni ei bukt, med bademuligheter en båttur unna. Pangaturen ut til stranda var nydelig. Vi suste forbi små tropiske øyer og rekefiskere ut til ei fantastisk strand, som vi hadde nesten helt for oss selv. Med karibisk musikk i bakgrunnen fra den lokale baren, sand mellom tærne og badevann varmere enn i dusjen, ble dagen perfekt. Deilig å få en pause fra de skitne gatene inne i byen. Lørdag kveld var det på med partytrusa igjen, klare for å føle reggaerytmene på byens hotteste reggaested. Four brothers, et shabby treskur med minimal belysning og en bar borti hjørnet. Skikkelig reggeastil, med flotte mørke menn og fyldige kvinner. Jentene fra Norge var først på dansegulvet og ble vel værende der store deler av natta. Kanskje like greit at belysningen var fraværende. Kulturforskjellene er enorme, men jeg tror jeg snakker på vegne av alle seks når jeg sier at vi digger det! Silje sikra seg den lekreste rastafarien i treskuret, og kvelden ble avslutta med minikonsert hjemme hos ham av han og kameraten. Denne gangen må hot gå til Silje, mens Heidi får nøye seg med tott ;) Søndag formiddag fikk vi med oss baseballkamp på stadion, den mest populære sporten her i Nicaragua. Mye liv og røre til dundrende reggaetonmusikk.
Det var det for denne gang. Skal prøve å få lagt ut noen bilder i morra.
Hasta luego!
fredag 7. oktober 2011
Du er glad du har sekken full av Aurax, når du har brukt fem minutter på å dytte myggnettet under madrassen for så å oppdage at du har fanga to mygg inni nettet sammen med deg.
Buenas noches fra Bluefields! Vi har det topp her nede.
For dere som ikke vet det, er Bluefields en liten by på den karibiske kysten av Nicaragua. Byen har ikke særlig veiforbindelse til resten av landet, den eneste måten å komme seg hit på er via båt eller fly. Vi ankom med sistnevnte for snart en uke siden, og begynner nå å bli kjent med byen, som er en smeltedigel av ulike kulturer. En stor del er Creoler (etterkommere av Afrikanere). Den karbiske kulturen er veldig synlig i bybildet; nydelige mennesker, stor vennlighet og mye musikk og dans.
For dere som ikke vet det, er Bluefields en liten by på den karibiske kysten av Nicaragua. Byen har ikke særlig veiforbindelse til resten av landet, den eneste måten å komme seg hit på er via båt eller fly. Vi ankom med sistnevnte for snart en uke siden, og begynner nå å bli kjent med byen, som er en smeltedigel av ulike kulturer. En stor del er Creoler (etterkommere av Afrikanere). Den karbiske kulturen er veldig synlig i bybildet; nydelige mennesker, stor vennlighet og mye musikk og dans.
Den første uken har gått med til å bli kjent med byen, tilbringe en del tid på universitetet (URRACAN, som HiST har samarbeid med) og skaffe det vi trenger av utstyr til praksis + nicaraguanske mobiler. Vi har blitt tatt kjempegodt i mot her nede. Kontaktpersonen vår, Ivania, er en nydelig dame. Hun tar godt vare på oss og legger alt til rette for at vi skal få et supert opphold. På onsdag hadde vi presentasjon av oss selv og Norge for noen av studentene på universitetet. Per Spelmann-sang med dans og utdeling av melkesjokolade. Vi fikk også delta på seksual/prevensjonsundervisning, noe de har stort fokus på her nede. Nicaragua har en veldig streng abortlov som totalforbyr abort. Det legges derfor ned mye arbeid i å sikre god informasjon om prevensjon til de unge.
I går var vi innom de ulike stedene vi skal ha praksis på. De neste seks ukene skal vi tilbringe på sykehuset (barneavdeling, fødeavdeling og barselsavdeling), mødrehjem, psykiatrisk avdeling og helsestasjoner. På sykehuset og helsestasjonene rullerer vi slik at vi er en på hver andeling, mens vi går tre og tre på mødrehjemmet og den psykiatriske avdelingen . Omvisningen på sykehuset var spennende. Det er ikke spesielt stort, men består av mange ulike avdelinger. Standarden er langt fra den vi er vant med på St. Olavs, det er mange pasienter på liten plass og få ressurser. Førstinntrykket var allikevel positivt. Vi ble tatt godt i mot og alle er vi spente på hvordan det blir å jobbe der. I går var vi blant annet en tur innom avdelingen for premature barn. Der lå det små knøtt på rekke og rad.
Ferdighetsavdeling på sykepleieskolen
Ivania og jentene
Hønene står i ly for regnet
Svetting begynner å bli en del av hverdagen, vi tisser med rumpa og gleder oss til å teste utelivet og reggaerytmene. Hasta luego!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)