Du vet du er på vei til Bluefields når du må krype ombord i flyet.

Etter en natt i hovedstaden var det klart for utreise til vårt nye og midlertidige hjemsted. På flyplassen ble vi endelig fulltallig, og seks norske, spente sykepleiestudenter satte kurs på vei til Bluefields. Flyturen viste seg å bli en opplevelse for livet. Mens vi ventet på boarding fikk vi beskjed om at bagasjen dessverre ikke ble sendt før første fly dagen etter, da den var for tung! Uten å kjenne til regler og lovverk gikk det ikke an å protestere, og vi måtte bare finne oss i det. På alle fire måtte vi krype inn i flyet, som rommet 12 sitteplasser. Da vi satt klin oppi de to pilotene måtte vi le litt da Heidi tidligere hadde spekulert på om det kom til å være noe servering på flyet. Flyturen over jungelen var flott og med sommerfugler i magen ankom vi endelig flyplassen i Bluefields. Her ble vi møtt av vår kontaktsykepleier Ivania.

Silje med boardingpasset

I mangel på myggbeskyttelse bar det rett til nærmeste drugstore hvor vi desperat voldtok en boks myggspray, mens lokalbefolkningen lo og pekte på las gringas. Vi bor nå midt i sentrum, hvor bostandaren er enkel men bedre enn boforholdene til resten av befolkningen. Med to og to på hvert rom har vi felles oppholdsrom med kjøkken og bakgård som vi deler med en ukjent portugiser. Vi har ikke møtt en eneste turist, og er dermed en stor attraksjon når vi vandrer gatelangs som en flokk desorienterte høns.

Tidlig i morges dro vi to avgårde til flyplassen for å etterlyse vår etterlengta bagasje. Den hadde heldigvis kommet, og med taxien full og en svett taxisjåfør bak rattet følte vi oss ganske letta. Den naive Silje hadde glemt å ta ut mobilen sin fra bagen hun sjekket inn. Fristelsen var nok litt for stor for de som tok seg en liten titt oppi, og mobilen kom dermed ikke fram til Bluefields.

Ellers er vi klamme, svette og spente på hvordan morgendagen blir i møtet med praksisplassen. Vi ser frem til å bli bedre kjent og trygg i byen.

Mest Tott, lite Hot. Hasta luego!